Jeg har det bra og dårlig!

Jeg sliter med å få satt riktige ord til riktig følelse. 

Er det rart ? 

Jeg vil så gjerne at folk skal se meg som menneske og mine behov. 

Er det rart ?

Jeg ligger midt mellom alle følelsene mine. Hele tiden kjemper jeg for å ha det bra og ikke dårlig. Stort sett ender det opp med at jeg har det sånn passe. 

Jeg vil slippe og måtte kjempe for å ha det bra.

Er det rart ?

Jeg har sammenbrudd på kvelden og natta, da er jeg helt alene.

Så kommer lyset, dagen og folk. Da er det litt mindre dårlig, og jeg skyver unna gårsdagens brutale slutt. Jeg tenker at det blir sikkert ikke så ille neste natt. Og ofte blir det ikke d et. Men etter tre netter er ting ofte værre. Eller samme om igjen.

Hvor lenge må jeg gå slik ? Hvor lenge er det mulig å gå slik ? Hvor lenge er det mulig å gå med en spiseforstyrrelse som spiser deg opp innvendig ? Når vil dette ta slutt ? Må jeg virkelig leve med dette resten av livet ?

Jeg er sliten.

På kanten

Jeg sitter på kanten i en travel hverdag.

Jeg sitter helt ytterts. Jeg har ingen konkrete svar.

Jeg sitter her. Mutters alene. De andre er på et annet sted.

De vet hva de vil, de gjør hva de vil.

De andre som drømmer større enn meg.

Jeg drømmer om en fin dag. Bare en dag uten smerte.

Jeg drømmer om en dag uten tanker og impulser.

De drømmer om reiser, livet, familie, lappen, bil og så mange andre mye større ting.

Jeg drømmer om det jeg og, når jeg får lov og tør. 

Jeg drømmer i hemmelighet om å være fantastisk.

Fint dikt <3

LIVET

Merker på sjelen
som sporet etter tårer
jeg ser gjennom huden
på alle livets årer

Våken hver en natt
når alle andre sover
stirrer på tiden
når er livet mitt over?

pulsen slår i brystet
men jeg kjenner ingenting
det går ikke lenger framover
jeg tror det går i ring

skal kampen mot det vonde
kjempes helt alene?
står jeg imot dem alle?
Det kan du ikke mene

Kjære gud der ute
kom, og ta meg med!
hvis jeg kutter dette båndet
og venter, hva vil skje?

Fri meg fra dette livet
jeg klarer ikke lenger
ro i sjel og kropp
det er det jeg vil og trenger

Da prøver vi igjen.

Samfunnet.

Jeg vet ikke lenger.

Nei. Jeg føler meg ikke som en del av samfunnet.

Jeg er blitt en utgift. Ikke en inntekt. Jeg gir ikke lenger.

Jeg tar og tar og tar. Noe jeg ikke vil. Jeg vil ikke ha noe.

Jeg synes ikke det er verdt det lenger.

Det er ikke verdt å streve for å holde fasaden lenger.

Hver dag tenker jeg på det. Jeg tenker på det hver dag.

Ikke har jeg mye kontroll, ikke engang over megselv. 

Er det verdt det da ? 

Det er ingen som kan fortelle meg at det blir å bli verdt det. 

For det er det ingen som vet.

Ingen garanti.

Jeg kontrollere ingenting. Ikke en dritt.

Jeg er en eneste stor ting som vandrer rundt og sårer andre.

Foresaker smerte. Og sorg. Og fortvilelse.

Er det verdt det ? 

Smerte er min fortid, nåtid og framtid.

Jeg kjenner ikke engang megselv igjen. Jeg er borte.

Fortell meg, virkelig; ER DET FOR POKKER VERD DET ?!

-Tonje A. Skjalmar-

Jeg tror ikke at jeg har følt meg slik, noen gang.

Jeg har en ekstremt dårlig dag egentlig.

Impulsene strømmer inn i hodet mitt, og hyler til meg at jeg burde gjøre som de sier. 

Idag har mitt minste tantebarn på 7 år utbrutt til meg når han ga meg en klem rundt hoftene som han bestandig gjør, du er blitt tjukkere. 

Joda, jada. Jeg er ikke blitt tjukkere, heller tvertt imot. Men det sved så innmari. Helt grusomt. Men det er slike ting som får meg til å fortsette slik jeg gjør det nå. Nå er jeg flink. 

Jeg gruer meg også til i morgen. Møtet med alle som har noe å gjøre med min behandling å gjøre. Det er alt fra legen min, til psykiatritjenesten. Pluss jeg og mamma. Jeg liker ikke tanken på å skulle gjøre det. Tanken på at jeg skal sitte å snakket åpent om megselv til de. Alle sammen. På en gang. Også går jeg med denne følelsen av at jeg må holde ting for meg selv. 

For samtalen eller møte eller hva det nå heter skal foregå på følgende måte:

1. Vi skal alle møtes. Sette oss ned og arrangere hvordan vi skal sitte. 

2. Jeg og A. skal ha kontroll på det som skjer.

3. A. skal føre en samtale med meg. Og i denne samtalen skal vi late som at det er gått et år       framover i tid. Og alle andre må bare sitte å høre på. Observere.

Etter dette vet jeg ikke hva som skjer. Men jeg frykter at jeg kommer til å si noe somjeg kommer til å angre på nås A. stiller meg spørsmålet som jeg bare vet kommer. 

"Hvordan ser du deg selv om et år ?"

Min første impuls er å si, 50 kilo lettere. Men jeg vet at det ikke er et svar jeg burde gi. Jeg håper virkelig at jeg ikke sier det. Det drar opp for mange spørsmål jeg ikke vil svare på. Hvordan skal du klare det. Er du begynt ? Gjør du noe dumt ? Spørrelista er altfor lang. 

Huffa meg så lei jeg er

Overskriften minner om en barnesang. Men dette er langt fra en barnesang. Jeg kveles i min egen kropp. Klarer ikke. Stemmen trenger meg ut. Flere ganger daglig nå. Og jeg. Jeg blir verre. Klarer ikke holde hodet over vann. Det er som at stemmen tvinger kroppen min under vann, og jeg må stå å se på at jeg drukner. 

Dette er ikke tiden til en ny nedtur. Jeg skulle jo opp og ut i verden. Begynne på skole. BLI NOE! Og hva skjer nå ? Jeg får konstatert at jeg ikke er en dritt annet en "sykdom". Problemene mine fyller meg, helt og fullstendig. Jeg klarer ikke dette lenger. Livet blir fort tøft, tungt og grusomt. Og DESSUTEN så har jeg ikke kontroll på hva som komme rut av munnen min. Og da, da er det VÆRTFALL ikke noe vits. 

Jeg er trøtt, lei og sliten.

Innlagt, snart utskreven

Da er det ut. Takk og farvell verden. Jeg vet ikke. Håpet brister og alt falmer. Tankee og stemmen regjerer. Alt er kaos. Og jeg fortjener hver eneste negative tanke, hver eneste negativt ord. Hver eneste negativt blikk.

Alt er er kaos. Klarer ikke sammle tankene. De bare er der. Og vokser seg sterkere og sterker.

Ana er min eneste venn. Hun hjelper meg på bena. Holder hodet mitt oppe. Unna mat. Med henne er jeg aldri alene. Og det liker jeg egentlig. Hun kommer til å følge meg inn i døden. Da er jeg værtfall ikke alene.

Innlagt, snart utskreven.

I dag har jeg hatt samtale, og jeg liker det ikke. Jeg liker det ikke at jeg føler det som at jeg ikke blir hørt. At stemmene og tankene klarer å kamuflere ordene, slik at jeg ikke får fram hvor vannskelig det er å være meg for tiden. Hvor vannskelig det er med mat. Hvor vannskelig det er med impulser.

Æsj, impulsene har jeg ikke kontroll over. De er der. Og jeg kan ikke styre dem. Jeg sitter på rommet, og plutselig har jeg gått til badet og kylt et barberblad i arma, leggen, magen eller rett og slett kroppen. Opps. Det var ikke min skyld, er det første jeg tenker hver gang jeg oppdager det. Hver gang tenker jeg det.

Jeg fikk som vanlig spørsmålet, "Hvordan er det med selvmordstankene ?" Mitt svar; "De er nå der innimellom." "Ja, innimellom ja. Det er det vi også har vurdert. Du er ikke akutt suicidal. Du må nok regne med at du blir utskreven iløptet av uka. Senest slutten av uka. Du har jo så mange tilbud rundt deg hjemme."

Ja, hva faen hjelper tilbudene hjemme når jeg ikke har kontroll ? Hva hvis jeg får suicidal tanker når jeg ikke har kontroll ? Jeg hadde jo for faen ikke vært her om jeg hadde hatt nok med tilbudene jeg har hjemme. Om jeg ikke kan være her, kan de ikke sende meg en annen plass. Ei annen avdeling. Jeg klarer ikke være hjemme. Jeg klarer ikke. Jeg kjenner fortvilelsen tar meg, og tanker om å dra et sikkelig stunt er mye, mye verre nå enn før. Det bråker og buldere i hodet mitt. Og tankene og stemmen vet hvilke knapper de skal trykke på. De bråker og styrer og hyler og roper. Jeg får ikke FRED. Jeg vil ha fred. Jeg trenger fred.
Jeg vet ikke mine arme råd lenger.

I dag har jeg ikke spist en dritt, bortsett fra en bitteliten smågodt godteri. Ikke har jeg fått i meg så mye veske heller. Et par kopper te, litt kakao og noen dråper vann. Jaja. Her i gården er det bare å følge Ana. Det er hun som roper høyest for tiden. Og hun skjærer i ørene mine. Hun forteller meg akkurat hvor stygg og ekkel jeg er. Og smører på. Her er det av med silkehanskene.

Fettet må dø!

Matmatmatmat

Jeg er så innmari lei. Jeg klarer ikke få ro i kroppen pga at jeg er så lei. Jeg er for tiden på Åsgård og jada. Jeg kom vel mer eller mindre natt til fredag og jeg har en ekkel følelse at de ikke blir å ta meg seriøst denne gangen heller.

Så her går jeg. Spisper og spiser. Blir feitere og feitere. Spyr og røyker. Røyker og spyr. Tankene sprenger snart hodet mitt. Jeg er overbevist om at det vises. Det må da snart vises ? Stemmen sniker seg inn i tankene og jeg blir usikker på om det er tankene min eller stemmen.

Tanker/stemmen lyder sint. Du er ikke verdig alt dette. Du fortjener slettes ikke mat. DU fortjener straff fordi du er et så svakt menneske som gir opp trangen til å stappe i hullet ditt. DU blir bare feitere og feitere. Stygga. Ja, stygg det er du. VIrkelig. Og værtfall siden du er så feit. SKjær av deg en bit av magen din. Nei, ta foten. Armen kanskje, men gjør noe. Ikke bare sitt der og la kroppen fylles med mat og dritt. Du fyller deg så mye at doet renner over. Det er så mye mat du spiser. Det blir fult i do. SKAM DEG. DU er et USSELT menneske og fortjener INGENTING ! Bare smerte.

Du er så jævla dum som ikke fatter at de ikke tar deg alvorlig. Det er ingenting galt med deg. Det sørger jeg for at de tror. Det er du som er svak og sladrer på meg. Sladrer om meg. Sladrekjærring.

Det har aldri vært så høyt og bråkete i hodet mitt som nå.

Det stemmer rett og slett ikke

Jeg har flere ganger fått høre (tror jeg hertfall da, siden jeg bare har hatt korte innleggleser, og jeg er rimelig sikker på at det er tillfellet at værtfall en person har sagt det til meg) at jeg blir værre iløpet av innleggelsen. Jeg virker dårligere enn da jeg kom. Før jeg kom. Ja, you get the picture.

Men det stemmer bare ikke. Problemet mitt er tat min "sykdom" er min. Jeg har veldig problemer med å dele den med noen. Og spesielt fremmende. Så, etterhvert når jeg begynner å kjenne de fremmede, DA kan jeg begynne å åpne meg. DA kan jeg begynne å slippe ut litt av det vonde. DA kan jeg begynne å vise hvordan jeg egentlig har det. Altså nei, jeg blir ikke værre av å være innlagt. Det jeg blir værre av er at jeg blir kasta ut på gata med en og samme gang jeg åpner meg.

Bah.

Jada, joda.

Da har jeg tatt den lange taxituren fra Harstad til Tromsø. Me dto personer fra systeme som følge. Og barnesikringen på.

"Vi mener du er verdig en innleggelse Tonje." Det hjalp å høre det. Det gjorde det lettere å akseptere at ja, jeg hadde egentlig rett. Det jeg hylte og skrek etter før. Det var virkelig slik det skulle gå. Men etter jeg hadde hylt og sskrekket mine mangfoldige tårer ga ejg opp. Ingen hørte på, og ingen så mine tårer. De som så dem brydde seg ikke.
Men på samtalen i går med min behandler og en overlege ble vi enige. Det vil nok hjelpe meg om jeg sa ja til en tur til Tromsø.

Hvor lenge er uvist. Jeg har ikke hatt noe annet enn innkommst samtale, og jeg kan ikke la være å undre på hvordan de ser på meg. Hva de tenker om meg. Og hvor lenge "ekspertene" mener jeg trenger denne gangen. Min femte innleggelse. Siden jeg var 17 år har fem innleggelser kommet og gått. Eller fire er gått. En pågår.

Så langt har det vært en del tull. Jeg har i dag byttet rom, for tredje gang. Når jeg kom fikk jeg et rom, så etter å ha lagt litt ting på plass fikk jeg beskjed om at nei. Dette rommet er da vell ikke vasket ? Ta med deg tingene dine til naborommet. Og i formiddag kom R inn til meg. Du skal bare pakke tingene dine inn på naborommet. Det er vasket rundt og det er der du skal være. BLAH! Så var det på nytt og bære ting mellom de to rommene. Fram og tilbake! Hundre og tusen ganger. Jeg er rimelig lei nå, så vi får håpe det er nok.

Det var litt om livet fordtiden. Eller var det masse ? Anyway, hvordan går det me dere da ? Hvordan behandler verden dere ?

Er Ana venn eller fiende ?

I dag gikk jeg hele dagen uten mat. Hele. Helt til. Jeg hadde et sekund med  "megselv" og bestemte meg for å kjøpe salat og rundstykke på butikken. Og når jeg kom til butikken, så tok helsikes grådigheten kontroll. Da jeg kom hjem var jeg paralysert. Slukte i meg en stor salat, en stor pose ostepopp, en halv liter Litago og over en liter Pepsi Max. Jeg stablet meg på beina og opp på badet. Jeg var så kvalm at jeg klarte ikke stå i ro.

Nå har Ana tatt over igjen. Hun sitter og hyler til meg. Skriker at jeg kommer til å få svi. Hvordan kan jeg være så svak ? Jeg er tjukk og stygg. Også holder jeg på som det her ? Nei, Ana har tatt kontrollen nå. Og nå er jeg bannlyst. Jeg får ikke lov å styre lenger. Ikke noen ting. Jeg frykter natten, for marerittene er så skummle. Vemmelige. Jeg er over 30 kilo overvekt. På ordentlig. Ikke anorektisk i det hele og det store. Overspiser'n har fått herske fra første stund. Men dette er ikke hennes år. Hun er bannlyst. Og Ana sier hun skal passe på meg nå. Hun sier jeg er trygg. Så lenge jeg gjør som hun sier. Følger hennes regler.

I morgen skal min behandler være med på en samtale med meg. Sammen med overlegen.

Jeg vet at Ana er en fiende. Egentlig. Men hun er utspekulert og veldig slu. Og av og til virker det så logisk. Så jævla pokkers logisk. 

Pokker å!

Minus pluss minus

I dag er jeg sliten. Det har vært litt fram og tilbake i dag. Men etter springing fram og tilbake i helsevesenet satt jeg meg ned sammen med en venninne. Vi snakket om at det er ofte lettere å være sammen med en venn som er dårlig, når man selv er dårlig. For det tar bort presset. Forventningene. Vi vet hvordan det er å ikke orke. Og ikke ville. Og vi vet hvordan det er å føle skyld for at man ikke er godt selskap. 

Så jeg er veldig takknemlig for mine venner som forstår. Som har gått eller går igjennom tunge ting selv. Og at vi klarer å holde sammen selv når det blir tungt, og trosse den ubekvemme stillheten og de pinlige øyeblikkene betyr utrolig mye. 

Grunnen til at vi egentlig begynte å snakke om dette, var fordi hun hadde dårlig samvittighet for at hun ikke var noe godt selskap. Så sa jeg at det ikke gjorde noe, siden jeg heller ikke var noe godt selskap. Men siden jeg er så ekstremt lur, (ja, det var ironi) ble det hele avrundet med en veldig fin setning. "Minus pluss minus er lik pluss." (- - = +)

Aldri alene

Jeg er aldri alene. Nei, jeg har ofte besøk. Tjukke jenta kommer innimellom. Da fråtser jeg. Jeg spiser og spiser og spiser og spiser. Har ingen bunn. Har ikke noe særlig med bp'er heller, fordi jeg kjenner ikke at jeg blir mett.

Den grådigste kommer også med ujvene mellomrom. Aldri planlagte besøk. Aldri er hun velkommen heller. Drittkjerring. Hun spiser og spiser, så springer hun på do og spyr opp 100 kr. 200 kr. 300 kr. 400 kr. Det fortsetter og fortsetter. Hun tenker ikke på hva det gjør med meg. Som så gjerne vil spare litt av pengene mine. Men det får jeg ikke lov til. Hun bruker dem opp.

Så kommer Ana. Hun er flink å spare. Kjøper bare Pepsi Max, tyggis og kaffe. Hun er den som kan være lengst. Av og til pirker hun bare i maten min. Mens andre ganger er det lov å spise. LITT. Aldri mye. Aldri ! Ana er sta. Hun gnager seg inn i beinmargen min. Biter ordentlig tak, og slipper ikke. Hun er sterk. Mye sterkere enn hun ser ut som. Og hun styrer hendene mine. Skja, gaffelen og kniven. 

Nå, nå er det Ana som har styringa her i gården. Jeg liker henne ikke. Men samtidig beundrer jeg henne. Hun er så tynn og pen. Mens jeg er stor ! Altfor, altfor stor. Ana er sint. Bjeffer til familien min. Jeg bruker mye tid på å be om unnskyldning for henne. Når jeg vet hun ikke hører på. For hun gir blanke f*** i hvordan familien takkler det. Hvordan ordene hennes svir mer enn knivens skarphet. Jeg liker ikke at hun er så slem med dem. Og jeg liker hvertfall ikke alt det hun sier om dem. Ting som; "Se på de ekkle grisene der ! De stapper mat i munnen, og når de er ferdige begynner de på nytt." 

Jeg er for sliten nå. Ana sliter meg ut. Hun meldte sin ankomst for tre dager siden. Dag en. Ikke prøv deg. Spiser du noe, får du svi. Huden skal skrike rødt og doen skal omfanges. Hodet hang lenge over do, for hun tvinger meg til å skylle magen med vann. Og det var ikke nok å gjøre det en gang. Det var flere repitasjoner. 

Dag to. (Altså igår.) Jeg fikk spise med familien min ute på resturang. Jeg kjente gårdigheten ta over. Og jeg fikk svi senere på kvelden. Jeg oppdaget senere at jeg satt i senga, bløende fra foten. 

Dag tre. (I dag.) Jeg fikk ikke spise noe egentlig. Jeg gikk hele dagen. Spiste kun en stripe spagetti på dagen. Drakk kaffe. Brus. Te. Kakao. Men på kvelden sprakk jeg. Jeg bakte kaker. Ja, kakER. To stykker. Eplekake og banankake. Jeg sprakk. Jeg spiste litt røre og spiste to kakaestykker. Det var alt jeg spiste den dagen. Men jeg frykter jeg får svi for det uansett. Jeg frykter å legge meg.

Ana trøster meg og. Hun er ikke bare slem. Hun er snill. Hun forstår hvor vondt det er. Trøster meg når jeg har det vondt. Minner meg på hvor bra det blir hvis jeg holder ut. Hvis jeg bare presser meg litt til. Hun visker oppmuntrende ord når jeg vil gi opp.

"Du kommer til å bli så fin som tynn."

Å nei, hva har jeg gjort ?

Jeg smitter. Jeg påvirker alle rundt meg i værst mulig måte. Jeg gjør dem alle syke. Jeg har slitt ut familien min. De er slitene og lei. Jeg jeg jeg.

Jeg har gjort mamma syk. Jeg har gjort lillebror bitter. Jeg har gjort søstrenen mine lei. Jeg sprer sykdom, fordervlese og fortvilelse. Jeg håper jeg aldri får komme inni flere liv. Jeg frykter dagen da mitt vakre tantebarn føder en sønn. Jeg frykter at jeg skal forpeste han. Jeg gruer meg til å måtte stå imot mine egene lyster til å dra på besøk til han. Henne. Jeg frykter fristelsen i å dra på sykehuset til henne for å holde han i armene mine. Men jeg må stå imot. Han er så ren og uskyldig og alt som er godt. Jeg er NØDT til å beskytte han fra all den smerten jeg fører med meg.

Hvorfor er jeg her ? Hvorfor har jeg holdt ut ? Hvorfor lever jeg ? Hvorfor stritter jeg imot ? 

Hvorfor hvorfor hvorfor ? De rundt meg fortjener bedre. 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er her lenger, når alle andre har gitt opp meg ? Dessuten, jeg fortjener ingenting av det gode. Jeg kjenner ikke det gode lenger. Jeg er fylt med hat, smerte og ondskap. Jeg er så sint på megselv som står imot. Hvorfor kan jeg ikke bare kutte dypt nok. Ta nok tabletter. Drikke nok alkohol. 

Det er ikke rettferdig. Jeg er for svak til å være syk, men for strek til å være frisk.

Ana fordeler

*kopiert*

1. Du kommer til å bli tynn
2. Du vil ikke lenger se på bilder av modeller, kjendiser osv og ønske at du var like tynn som dem, fordi det kommer du til å bli
3. Du kan ha på deg "tynn" klærne dine igjen
4. Du kommer til å se dødsbra ut uansett hva du har på deg
5. Menn vil synes du er mer attraktiv
6. Du kommer til å føle deg mer selvsikker og fornøyd med livet
7. Du vil se perfekt ut på utsiden, og kan la den indre perfeksjonen din synes
8. Du kommer til å ha fullstendig kontroll over livet ditt, og andre mennesker vil se det.
9. Tykk er en lat, slaskete, grådig og uintelligent person. Tynn er en intelligent og flink person som har kontroll over livet sitt
10. Du kommer til å ha kontroll på sulten din, mens andre er matens slaver
11. Du kommer til å spare penger på å ikke kjøpre mat
12. Du får mer tid. Bare tenk på all den tiden man bruker på å handle, lage mat, spise og rydde vekk? Du kan gjøre andre, morsommere ting
13. Du kommer til å føle deg bedre og mindre trøtt. Bare tenk på all den vekten du slipper å drasse rundt på!
14. Du kommer til å se, og føle beinene dine
15. Du vil være mindre utsatt for en rekke sykdommer. Hjerteinfarks, diabetes osv.
16. Du kan gå i bikini, og være STOLT!
17. Folk vil gratulere deg over hvor mye du har gått ned. De som ikke gjør det, er bare sjalu
18. Du kommer til å bli perfekt, uten alt det ekle fettet som dekker til den du virkelig er
19. Du kommer il å bli lagt merke til, og bli populær
20. Du kan føle deg overlegen. Andre folk lar seg styre av noe så simpelt som mat. Du, derimot, styrer maten.

Jeg er ikke en tilhenger av denne listen. Jeg tror ikke på et fnugg av det som blir sagt i denne lista. Jeg håper virkelig at dere andre der ute også skjønner at det ikke har noe for seg. 

Alt jeg vil akkurat nå er å bli bedre. Men det er sabla vannskelig uten hjelp. Og jeg ber for dere som er i en lignende situasjon som meg. Der dere ikke blir tatt alvorlig nok. 

Er jeg da her igjen ?

Jeg kjenner likegyldigheten tar meg. Jeg vet ikke om jeg føler at det er verdt alt dette lenger. jeg vet ikke om jeg orker å kjempe så fryktelig mye mer. 

Akkurat nå vurderer jeg å bare la ting gå sin gang. La live tmitt være slik det er. Ta dagene som de er. Og se hvor lenge jeg lever. 

Tankene regjerer. Søvnen er som den er. Maten kommer og går. Skadingen er i tankene mine omentrent hele tiden. Selvmordstanker ? Nei, jeg tror ikke det. Men jeg er ikke sikker. Jeg vet ikke lenger. Tankene om at livet mitt ikke er verdt det, er sterkere. Hvorfor har jeg fått livets gave, når jeg ikke er sikker på om jeg vil klare å bruke den ? 

Alkoholen er mer og mer fristende. Jeg har liksom lyst å bare flyte avgårde. Føle ingenting. En slik tomhet har jeg bare har oplevd med overdrevent bruk av alkohol.

Alkohol. Sprit. Blod. Kutt. Røyk. Vil jeg snuse ? Kanskje. Trang. Impulser. Opps.

Ukjent tereng.

Tårene triller.

Ordene strekker ikke til.

Sinne koker, men maska strammes.

Ikke miste ansikt. Ikke miste ansikt.

Smile, nikke og være enig.

Joda, neida, livet ågr sin gang.

Løgner på løpende bånd.

Tanker som nekter forlate bånn.

Smile, skrike.

Nesten framme.

Livet suger

lysten ut.

Kan ikke si et ord.

Tenker alt, men ingenting.

Får ikke, vill ikke.

Kan ikke ting bare stoppe ? 

Tunge minutter, hva syter jeg for ? 

Det er ikke meg, det er vell heller deg.

Forstår ikke. Les mellom ordene.

Det er forsent snart.

.....

Når tankene kommer, da krype rjeg meg sammen. De tar så altfor stor plass. Da må jeg vike. Jeg må vike for trangen. Trangen til å flerre opp ren hud. Hud som ikke har noen merker. Jeg bare må. Jeg klarer ikke la vær. Som om jeg ikke har kontroll på mine egene handlinger. Jeg kjenner det skremmer meg. Jeg blir så himmla redd. Når jeg bare adlyder slik. Men jeg klarer det ikke, når mine egene demoner roper til meg. Når de ikke vil la meg være i fred. De sier ting som; "Gjør det. Gjør det ! Kjenn blodet renne." eller "Du fortjente ikke den maten. Nå må du værse god ta straffen din. Kyl i armen din minst to kutt. Og de SKAL være dype." 

De blir skummle. Stemmene fyller hele meg. Jeg får ikke plass. Blir tvingt ut. Fordi jeg nekter. Fordi jeg skriker. Fordi jeg ikke vil. Så blir jeg borte. Jeg finnes ikke mer. Ikke i øyeblikket. Og når jeg får komme tilbake, så har mine egnee hender skåret i min egen hud. Men det var da virkelig ikke jeg som gjorde dette. Jeg mente ikke, ville ikke, gjorde ikke. Det var ikke meg. Jeg fikk jo ikke komme inn. Jeg var ikke hjemme.

Hva skal jeg gjøre ? Jeg klare ikke ta tilbake. Fordi det ikke finnes noen å ta tilbake på. Det var meg. Jeg blir så sint at jeg tar tilbake med å kyle et barberblad i armen min. Eller foten. Eller der jeg måtte treffe. Og når jeg først er begynt, så skjer det igjen og igjen og igjen og igjen. Og nytter det å kaste alle bladene ? Nei, da har jeg plutselig kunst et glass. Og de er verre. De står mer imot huden. Bøyer seg ikke. De blir igjennom huden som en varm kniv glir igjennom smør.

Nå er jeg kjempesliten. Orker ikke alle dette. Jeg orker ikke å være så svak. Jeg gir jo bare etter. Jeg kan foresten kjenne trangen nå. Den sitter i magen. Spy. Nei, skjær deg. Jeg er sliten. Trøtt og lei. Jeg håper jeg sovner før det går for langt. Jeg har akkurat skiftet på senga fordi de andre sengetrekkene var fulle av blodflekker. Jeg har klumpen helt oppe i halsen. Men frykten i magen. Trangen. Skade meg. Det hadde vært himmla godt. Bare akkurat nå. SLippe å tenke. Slippe å føle. Hva skulle jeg ikke gjort for å føle det akkurat nå. Den følelsen som er rett etter man er ferdig å skjære gjennom huden. Lettelsen. Alt bare renner. Tankene renner ut igjennom huden, sammen med blodet. Kanskje i blodet.

God samtale

I dag har jeg hatt samtale med min behandler på dagavdelinga, A. Og han er forsåvidt den eneste jeg slipper inn innimellom. Han har bevist for meg at han både kjenner meg, og tar meg alvorlig. Og at jeg kan stole på han. Værtfall mye mer enn de fleste.

Han får lov til å utfordre meg litt. Presse meg litt. Men det er dødsskummelt. Men jeg tror han klarer å se den usynelige grensa jeg har tegna med melk, bedre enn alle de andre.
Jeg likte samtalen i dag. Men jeg føler at jeg er for sliten til å fortsette slik som jeg gjør. Og i dag har jeg vært ganske dårlig fysisk i tillegg. Diare og oppkast er så ufattelig herlig. Jeg tror jo at det ikke er helt uten grunn, men det får nå bare være. Jeg er i værtfall veldig sliten.

Jeg vil så gjerne bli bedre. Jeg vil så gjerne slutte å gjøre disse aggressive handlingene jeg gjør. For det er ganske aggressivt å skjære seg. Hadde jeg gjort det på noen andre, så hadde jeg fått flere års fengsel. Og det ligger nok mye sinne bak dette. Det er bare det at jeg ikke blir så veldig ofte sint. Jeg blir heller trist, lei meg og fortvilt. Samtalen i dag snakket vi mye om sinne. Og jeg fikk et kjempefint komplimang av A. som jeg jobber med å ta inn til meg. Jeg jobber virkelig knallhardt med å dytte bort alle de negative ordene jeg får når noen gir meg et komplimang. Jeg bet meg nemlig i tungen fra å rope ut ordet "Løgner" Det var min første tanke. "Han lyver. Han sier det bare for å være snill med meg. Han tuller med meg. Han bare lurer meg til å tro på det, slik at han kan le og si; Gikk du virkelig på den ?" Men jeg satt i sikkert ett minutt med munnen igjen. Jeg viste ikke om jeg skulle smile eller gråte. Men til slutt smilte jeg. Og fortalte han om tankene mine når jeg får komplimang.

Men jeg er for sliten nå. Og jeg skulle hatt tid til litt mer. Nå er det snart påske. Så er det utstilling helga etter. Og jeg må være der. Trene med Helix. Passe på. Være flink. Men jeg er så innmari sliten. Jeg orker nesten ingenting. Og det føles ut som jeg har sprunget fem mil når jeg går opp trappa vår. Trappa fra første til andre etasje. Jeg klarer ikke så mye. Og hvis jeg får mímpulser, merker jeg de ikke før de er reagert på. Hvis jeg har mørke tanker, husker jeg dem ikke før jeg våkner opp skrikende av mareritt. Jeg er så altfor altfor sliten nå. Jeg trenger å komme meg litt. Hente meg inn. Sove litt. Og jeg vil begynne med samtaler hos A.

Men så er det min redsel (det er alltid en reddsel), er dette en mulighet ? Er det gjennomførbart ? Og fortjener jeg det ? Fortjener jeg så mye ?

Forebygge

Jeg kan ikke fatte og begripe livet mitt. Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke at det gikk så langt. At jeg sitter her, redd for å være hjemme alene. Ikke fordi jeg er redd for bare det å være hjemme alene. Men jeg er redd for hva som skjer med resten av meg når jeg er alene. Og med resten av meg mener jeg den delen av emg jeg ikke har kontroll på. 

Shit, jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg skulle ønske at de i Helse Norge forstår at det ikke er enkelt å stole på dem, når de om og om igjen beviser at de ikke er til å stole på!

Og kan de ikke skjønne at det er vanskelig å stole på dem. At det er vanskelig å åpne seg.

Tom for ord

Jeg kjenner jeg ikke har tid til alt dette. Jeg har ikke tid til å vente på en plass jeg kan få hjelp, og være på en plass hvor behandlingstiden er på flere månder.

Jeg blir ikke å overleve å gå et år til å ikke gjøre en dritt. Jeg MÅ begynne på skole. Jeg MÅ klare å flytte. Jeg MÅ. Jeg bare MÅ få det til. Det blir å knekke meg helt og fullstendig å ikke få det til.

Så derfor har jeg ikke tid til å stå på venteliste i tre månder, for så å starte på et behandlingsopplegg som tar tre månder. Jeg har ikke tid. Jeg har ikke tid. Jeg har drøye tre månder på meg før jeg er NØDT tilå være flytta. Jeg er nødt for å ha noen sjanse for å komme inn på skole. Åhh, jeg bare klarer ikke alt dette! Det blir så altfor altfor mye.

Skal jeg virkelig klare alle disse følelsene ? Akkurat nå har jeg til sammen 11 sting i ene arma mi. Jeg kutter hvis jeg føler at jeg ikke blir tatt på alvor. Jeg kutter hvis jeg føler meg forlatt. Jeg kutter hvis jeg føler jeg trenger straff. Jeg kutter hvis jeg føler meg glemt. Jeg kutter hvis ting blir for vannskelig.

Nå er maten slått seg mer eller mindre vrang. Jo mer motstand jeg opplever, jo mer går det ut over maten, som jeg jobbet SÅ hardt for å få på plass i en normal rytme. FARSKEN altså ! 

Her kommer det.

Angsten tar meg. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å styre meg. Jeg er redd for a jeg skal gå slik som nå, at de i systemet rundt meg ikke tar meg på alvor, og at jeg en vakker da gikke klarer å styre noe. At jeg skal bli så redd at jeg ikke lenger blir redd. Bare rådvill og full av tanker fra mine mørkeste stunder.

For tiden har angsten meldt sin ankomst. Storslagen entré og hele pakka. Jeg har angst for så mye. Altfor mye. Jeg har angsto for å være alene. Jeg har angst for å ta bussen. Jeg har angst for å gå ute alene. Jeg har angst for hjemturen. Jeg har angst for altfor mye. Jeg har angst for å ikke bli tatt på alvor! Kan noen være så snill å ta meg på alvor ? 

Jeg er redd for å ikke rekke det jeg vil. Jeg er redd for å få avslag når jeg svarer hundre prosent ærlig på hva jeg føler er og vil bli rett for meg. Jeg er redd for å ikke rekke det jeg føler er nødvendig, og dermed måtte utsette alle planene mine et helt nytt år. Jeg vil så gjerne, jeg vil så gjerne.

Er det feil av meg å føle at jeg ikke klarer å gjøre ting alene ? Er det virkelig slik at jeg må bli dårligere og dårligere. At problemene skal få lov å gnage og gnage, å lage flere og flere varige men ? 

Jeg har så mye mer jeg vil skrive, men jeg finner bare ikke ordene akkurat nå.

.....

Jeg tenker ofte som om jeg skulle ha lest en bok. Jeg tenker av og til på det at tankene mine får setninger som passer i en bok. Og disse tankene blir bare forsterket hvis jeg holder på med en god bok akkurat da. Jeg klarer ikke helt sette ord på det nå, kanskje jeg klarer det senere. Men det er som at tankene mine kunne stått på svart hvitt og jeg leser dem som jeg leser en spennende bok. Hei, det var ikke så langt unna sannheten. Eller en lignende forklaring.

Jeg gikk fra sykehuset ned til byen en dag, og smakte på været. Det smakte litt kaldt. Gradene hadde sneglet seg ganske langt forbi null i feil retning. Det var kaldt. Jeg smakte litt mer på luften. Jeg hørte på Maria Mena fra telefonen min. Proppene satt langt inn i ørene mine. Lufta smakte litt søtt også egentlig. Ikke sånn klissete søtt, men sånn type søtt du kan finne i kinamat. Også smakte den sol. Det varte ikke mange minutter etter jeg hadde identifisert solsmaken at sola tittet fram fra de gråe tunge skyene som hang over ene siden av byen. Og på andre var det klar himmel. Jeg var på vei bort fra gåre skyer og til den klare blå himmelen. Jeg kjente en klar smaksforandring i lufta når jeg kom til der den blå himmelen begynte. Det smakte friskt. Som ny frukt. Frukt som er akkurat passe moden, og akkurat passe blanding mellom søtt, surt og syrlig. Alle har forskjellige slike frukter, men min er mango. Jeg merket at jeg smilte når lufta smakte mango.

Etter å ha snovet og stubbet i et tidsrom som føltes som en halv evighet ned den uendelige bakken fra sykehuset til byen, så kom jeg meg da helskinnet ned til byen. Det var blindholke overalt. Jeg var ikke trygg for den livsfarlige isen som lå gjemt unna all snøen før jeg var trygt inne på et av sentrene i byen. Jeg lette meg inn på et spor etter en kafe. Jeg valgte den som bestemor og bestefar er så glade i. De sier den er kjemppekoselig, og at de liker maten der. Mat ja. Kanskje litt mat. Nei, vent. KAFFE! Jeg kjøpte en kaffe, og peilet meg inn på bordet med godsofaen. Jeg dro av meg jakka, la den over en stol. Den hang og dryppa litt. Det snedde da jeg gikk. Dro den nye boka opp av veska og slo meg ned i sofaen og trakkbeina opp på en stol foran meg. Boka i hendene med en ny kopp kaffe rett forann meg. Jeg kjente jeg fikk røde roser i kinnene. En av dagliglivets herligste følelser spør du meg.