.....

Når tankene kommer, da krype rjeg meg sammen. De tar så altfor stor plass. Da må jeg vike. Jeg må vike for trangen. Trangen til å flerre opp ren hud. Hud som ikke har noen merker. Jeg bare må. Jeg klarer ikke la vær. Som om jeg ikke har kontroll på mine egene handlinger. Jeg kjenner det skremmer meg. Jeg blir så himmla redd. Når jeg bare adlyder slik. Men jeg klarer det ikke, når mine egene demoner roper til meg. Når de ikke vil la meg være i fred. De sier ting som; "Gjør det. Gjør det ! Kjenn blodet renne." eller "Du fortjente ikke den maten. Nå må du værse god ta straffen din. Kyl i armen din minst to kutt. Og de SKAL være dype." 

De blir skummle. Stemmene fyller hele meg. Jeg får ikke plass. Blir tvingt ut. Fordi jeg nekter. Fordi jeg skriker. Fordi jeg ikke vil. Så blir jeg borte. Jeg finnes ikke mer. Ikke i øyeblikket. Og når jeg får komme tilbake, så har mine egnee hender skåret i min egen hud. Men det var da virkelig ikke jeg som gjorde dette. Jeg mente ikke, ville ikke, gjorde ikke. Det var ikke meg. Jeg fikk jo ikke komme inn. Jeg var ikke hjemme.

Hva skal jeg gjøre ? Jeg klare ikke ta tilbake. Fordi det ikke finnes noen å ta tilbake på. Det var meg. Jeg blir så sint at jeg tar tilbake med å kyle et barberblad i armen min. Eller foten. Eller der jeg måtte treffe. Og når jeg først er begynt, så skjer det igjen og igjen og igjen og igjen. Og nytter det å kaste alle bladene ? Nei, da har jeg plutselig kunst et glass. Og de er verre. De står mer imot huden. Bøyer seg ikke. De blir igjennom huden som en varm kniv glir igjennom smør.

Nå er jeg kjempesliten. Orker ikke alle dette. Jeg orker ikke å være så svak. Jeg gir jo bare etter. Jeg kan foresten kjenne trangen nå. Den sitter i magen. Spy. Nei, skjær deg. Jeg er sliten. Trøtt og lei. Jeg håper jeg sovner før det går for langt. Jeg har akkurat skiftet på senga fordi de andre sengetrekkene var fulle av blodflekker. Jeg har klumpen helt oppe i halsen. Men frykten i magen. Trangen. Skade meg. Det hadde vært himmla godt. Bare akkurat nå. SLippe å tenke. Slippe å føle. Hva skulle jeg ikke gjort for å føle det akkurat nå. Den følelsen som er rett etter man er ferdig å skjære gjennom huden. Lettelsen. Alt bare renner. Tankene renner ut igjennom huden, sammen med blodet. Kanskje i blodet.