.....

Jeg tenker ofte som om jeg skulle ha lest en bok. Jeg tenker av og til på det at tankene mine får setninger som passer i en bok. Og disse tankene blir bare forsterket hvis jeg holder på med en god bok akkurat da. Jeg klarer ikke helt sette ord på det nå, kanskje jeg klarer det senere. Men det er som at tankene mine kunne stått på svart hvitt og jeg leser dem som jeg leser en spennende bok. Hei, det var ikke så langt unna sannheten. Eller en lignende forklaring.

Jeg gikk fra sykehuset ned til byen en dag, og smakte på været. Det smakte litt kaldt. Gradene hadde sneglet seg ganske langt forbi null i feil retning. Det var kaldt. Jeg smakte litt mer på luften. Jeg hørte på Maria Mena fra telefonen min. Proppene satt langt inn i ørene mine. Lufta smakte litt søtt også egentlig. Ikke sånn klissete søtt, men sånn type søtt du kan finne i kinamat. Også smakte den sol. Det varte ikke mange minutter etter jeg hadde identifisert solsmaken at sola tittet fram fra de gråe tunge skyene som hang over ene siden av byen. Og på andre var det klar himmel. Jeg var på vei bort fra gåre skyer og til den klare blå himmelen. Jeg kjente en klar smaksforandring i lufta når jeg kom til der den blå himmelen begynte. Det smakte friskt. Som ny frukt. Frukt som er akkurat passe moden, og akkurat passe blanding mellom søtt, surt og syrlig. Alle har forskjellige slike frukter, men min er mango. Jeg merket at jeg smilte når lufta smakte mango.

Etter å ha snovet og stubbet i et tidsrom som føltes som en halv evighet ned den uendelige bakken fra sykehuset til byen, så kom jeg meg da helskinnet ned til byen. Det var blindholke overalt. Jeg var ikke trygg for den livsfarlige isen som lå gjemt unna all snøen før jeg var trygt inne på et av sentrene i byen. Jeg lette meg inn på et spor etter en kafe. Jeg valgte den som bestemor og bestefar er så glade i. De sier den er kjemppekoselig, og at de liker maten der. Mat ja. Kanskje litt mat. Nei, vent. KAFFE! Jeg kjøpte en kaffe, og peilet meg inn på bordet med godsofaen. Jeg dro av meg jakka, la den over en stol. Den hang og dryppa litt. Det snedde da jeg gikk. Dro den nye boka opp av veska og slo meg ned i sofaen og trakkbeina opp på en stol foran meg. Boka i hendene med en ny kopp kaffe rett forann meg. Jeg kjente jeg fikk røde roser i kinnene. En av dagliglivets herligste følelser spør du meg.