Impulsene strømmer inn i hodet mitt, og hyler til meg at jeg burde gjøre som de sier.
Idag har mitt minste tantebarn på 7 år utbrutt til meg når han ga meg en klem rundt hoftene som han bestandig gjør, du er blitt tjukkere.
Joda, jada. Jeg er ikke blitt tjukkere, heller tvertt imot. Men det sved så innmari. Helt grusomt. Men det er slike ting som får meg til å fortsette slik jeg gjør det nå. Nå er jeg flink.
Jeg gruer meg også til i morgen. Møtet med alle som har noe å gjøre med min behandling å gjøre. Det er alt fra legen min, til psykiatritjenesten. Pluss jeg og mamma. Jeg liker ikke tanken på å skulle gjøre det. Tanken på at jeg skal sitte å snakket åpent om megselv til de. Alle sammen. På en gang. Også går jeg med denne følelsen av at jeg må holde ting for meg selv.
For samtalen eller møte eller hva det nå heter skal foregå på følgende måte:
1. Vi skal alle møtes. Sette oss ned og arrangere hvordan vi skal sitte.
2. Jeg og A. skal ha kontroll på det som skjer.
3. A. skal føre en samtale med meg. Og i denne samtalen skal vi late som at det er gått et år framover i tid. Og alle andre må bare sitte å høre på. Observere.
Etter dette vet jeg ikke hva som skjer. Men jeg frykter at jeg kommer til å si noe somjeg kommer til å angre på nås A. stiller meg spørsmålet som jeg bare vet kommer.
"Hvordan ser du deg selv om et år ?"
Min første impuls er å si, 50 kilo lettere. Men jeg vet at det ikke er et svar jeg burde gi. Jeg håper virkelig at jeg ikke sier det. Det drar opp for mange spørsmål jeg ikke vil svare på. Hvordan skal du klare det. Er du begynt ? Gjør du noe dumt ? Spørrelista er altfor lang.
