Jeg tror ikke at jeg har følt meg slik, noen gang.

Jeg har en ekstremt dårlig dag egentlig.

Impulsene strømmer inn i hodet mitt, og hyler til meg at jeg burde gjøre som de sier. 

Idag har mitt minste tantebarn på 7 år utbrutt til meg når han ga meg en klem rundt hoftene som han bestandig gjør, du er blitt tjukkere. 

Joda, jada. Jeg er ikke blitt tjukkere, heller tvertt imot. Men det sved så innmari. Helt grusomt. Men det er slike ting som får meg til å fortsette slik jeg gjør det nå. Nå er jeg flink. 

Jeg gruer meg også til i morgen. Møtet med alle som har noe å gjøre med min behandling å gjøre. Det er alt fra legen min, til psykiatritjenesten. Pluss jeg og mamma. Jeg liker ikke tanken på å skulle gjøre det. Tanken på at jeg skal sitte å snakket åpent om megselv til de. Alle sammen. På en gang. Også går jeg med denne følelsen av at jeg må holde ting for meg selv. 

For samtalen eller møte eller hva det nå heter skal foregå på følgende måte:

1. Vi skal alle møtes. Sette oss ned og arrangere hvordan vi skal sitte. 

2. Jeg og A. skal ha kontroll på det som skjer.

3. A. skal føre en samtale med meg. Og i denne samtalen skal vi late som at det er gått et år       framover i tid. Og alle andre må bare sitte å høre på. Observere.

Etter dette vet jeg ikke hva som skjer. Men jeg frykter at jeg kommer til å si noe somjeg kommer til å angre på nås A. stiller meg spørsmålet som jeg bare vet kommer. 

"Hvordan ser du deg selv om et år ?"

Min første impuls er å si, 50 kilo lettere. Men jeg vet at det ikke er et svar jeg burde gi. Jeg håper virkelig at jeg ikke sier det. Det drar opp for mange spørsmål jeg ikke vil svare på. Hvordan skal du klare det. Er du begynt ? Gjør du noe dumt ? Spørrelista er altfor lang. 

Innlagt, snart utskreven

Da er det ut. Takk og farvell verden. Jeg vet ikke. Håpet brister og alt falmer. Tankee og stemmen regjerer. Alt er kaos. Og jeg fortjener hver eneste negative tanke, hver eneste negativt ord. Hver eneste negativt blikk.

Alt er er kaos. Klarer ikke sammle tankene. De bare er der. Og vokser seg sterkere og sterker.

Ana er min eneste venn. Hun hjelper meg på bena. Holder hodet mitt oppe. Unna mat. Med henne er jeg aldri alene. Og det liker jeg egentlig. Hun kommer til å følge meg inn i døden. Da er jeg værtfall ikke alene.

Innlagt, snart utskreven.

I dag har jeg hatt samtale, og jeg liker det ikke. Jeg liker det ikke at jeg føler det som at jeg ikke blir hørt. At stemmene og tankene klarer å kamuflere ordene, slik at jeg ikke får fram hvor vannskelig det er å være meg for tiden. Hvor vannskelig det er med mat. Hvor vannskelig det er med impulser.

Æsj, impulsene har jeg ikke kontroll over. De er der. Og jeg kan ikke styre dem. Jeg sitter på rommet, og plutselig har jeg gått til badet og kylt et barberblad i arma, leggen, magen eller rett og slett kroppen. Opps. Det var ikke min skyld, er det første jeg tenker hver gang jeg oppdager det. Hver gang tenker jeg det.

Jeg fikk som vanlig spørsmålet, "Hvordan er det med selvmordstankene ?" Mitt svar; "De er nå der innimellom." "Ja, innimellom ja. Det er det vi også har vurdert. Du er ikke akutt suicidal. Du må nok regne med at du blir utskreven iløptet av uka. Senest slutten av uka. Du har jo så mange tilbud rundt deg hjemme."

Ja, hva faen hjelper tilbudene hjemme når jeg ikke har kontroll ? Hva hvis jeg får suicidal tanker når jeg ikke har kontroll ? Jeg hadde jo for faen ikke vært her om jeg hadde hatt nok med tilbudene jeg har hjemme. Om jeg ikke kan være her, kan de ikke sende meg en annen plass. Ei annen avdeling. Jeg klarer ikke være hjemme. Jeg klarer ikke. Jeg kjenner fortvilelsen tar meg, og tanker om å dra et sikkelig stunt er mye, mye verre nå enn før. Det bråker og buldere i hodet mitt. Og tankene og stemmen vet hvilke knapper de skal trykke på. De bråker og styrer og hyler og roper. Jeg får ikke FRED. Jeg vil ha fred. Jeg trenger fred.
Jeg vet ikke mine arme råd lenger.

I dag har jeg ikke spist en dritt, bortsett fra en bitteliten smågodt godteri. Ikke har jeg fått i meg så mye veske heller. Et par kopper te, litt kakao og noen dråper vann. Jaja. Her i gården er det bare å følge Ana. Det er hun som roper høyest for tiden. Og hun skjærer i ørene mine. Hun forteller meg akkurat hvor stygg og ekkel jeg er. Og smører på. Her er det av med silkehanskene.

Fettet må dø!

Er Ana venn eller fiende ?

I dag gikk jeg hele dagen uten mat. Hele. Helt til. Jeg hadde et sekund med  "megselv" og bestemte meg for å kjøpe salat og rundstykke på butikken. Og når jeg kom til butikken, så tok helsikes grådigheten kontroll. Da jeg kom hjem var jeg paralysert. Slukte i meg en stor salat, en stor pose ostepopp, en halv liter Litago og over en liter Pepsi Max. Jeg stablet meg på beina og opp på badet. Jeg var så kvalm at jeg klarte ikke stå i ro.

Nå har Ana tatt over igjen. Hun sitter og hyler til meg. Skriker at jeg kommer til å få svi. Hvordan kan jeg være så svak ? Jeg er tjukk og stygg. Også holder jeg på som det her ? Nei, Ana har tatt kontrollen nå. Og nå er jeg bannlyst. Jeg får ikke lov å styre lenger. Ikke noen ting. Jeg frykter natten, for marerittene er så skummle. Vemmelige. Jeg er over 30 kilo overvekt. På ordentlig. Ikke anorektisk i det hele og det store. Overspiser'n har fått herske fra første stund. Men dette er ikke hennes år. Hun er bannlyst. Og Ana sier hun skal passe på meg nå. Hun sier jeg er trygg. Så lenge jeg gjør som hun sier. Følger hennes regler.

I morgen skal min behandler være med på en samtale med meg. Sammen med overlegen.

Jeg vet at Ana er en fiende. Egentlig. Men hun er utspekulert og veldig slu. Og av og til virker det så logisk. Så jævla pokkers logisk. 

Pokker å!

Aldri alene

Jeg er aldri alene. Nei, jeg har ofte besøk. Tjukke jenta kommer innimellom. Da fråtser jeg. Jeg spiser og spiser og spiser og spiser. Har ingen bunn. Har ikke noe særlig med bp'er heller, fordi jeg kjenner ikke at jeg blir mett.

Den grådigste kommer også med ujvene mellomrom. Aldri planlagte besøk. Aldri er hun velkommen heller. Drittkjerring. Hun spiser og spiser, så springer hun på do og spyr opp 100 kr. 200 kr. 300 kr. 400 kr. Det fortsetter og fortsetter. Hun tenker ikke på hva det gjør med meg. Som så gjerne vil spare litt av pengene mine. Men det får jeg ikke lov til. Hun bruker dem opp.

Så kommer Ana. Hun er flink å spare. Kjøper bare Pepsi Max, tyggis og kaffe. Hun er den som kan være lengst. Av og til pirker hun bare i maten min. Mens andre ganger er det lov å spise. LITT. Aldri mye. Aldri ! Ana er sta. Hun gnager seg inn i beinmargen min. Biter ordentlig tak, og slipper ikke. Hun er sterk. Mye sterkere enn hun ser ut som. Og hun styrer hendene mine. Skja, gaffelen og kniven. 

Nå, nå er det Ana som har styringa her i gården. Jeg liker henne ikke. Men samtidig beundrer jeg henne. Hun er så tynn og pen. Mens jeg er stor ! Altfor, altfor stor. Ana er sint. Bjeffer til familien min. Jeg bruker mye tid på å be om unnskyldning for henne. Når jeg vet hun ikke hører på. For hun gir blanke f*** i hvordan familien takkler det. Hvordan ordene hennes svir mer enn knivens skarphet. Jeg liker ikke at hun er så slem med dem. Og jeg liker hvertfall ikke alt det hun sier om dem. Ting som; "Se på de ekkle grisene der ! De stapper mat i munnen, og når de er ferdige begynner de på nytt." 

Jeg er for sliten nå. Ana sliter meg ut. Hun meldte sin ankomst for tre dager siden. Dag en. Ikke prøv deg. Spiser du noe, får du svi. Huden skal skrike rødt og doen skal omfanges. Hodet hang lenge over do, for hun tvinger meg til å skylle magen med vann. Og det var ikke nok å gjøre det en gang. Det var flere repitasjoner. 

Dag to. (Altså igår.) Jeg fikk spise med familien min ute på resturang. Jeg kjente gårdigheten ta over. Og jeg fikk svi senere på kvelden. Jeg oppdaget senere at jeg satt i senga, bløende fra foten. 

Dag tre. (I dag.) Jeg fikk ikke spise noe egentlig. Jeg gikk hele dagen. Spiste kun en stripe spagetti på dagen. Drakk kaffe. Brus. Te. Kakao. Men på kvelden sprakk jeg. Jeg bakte kaker. Ja, kakER. To stykker. Eplekake og banankake. Jeg sprakk. Jeg spiste litt røre og spiste to kakaestykker. Det var alt jeg spiste den dagen. Men jeg frykter jeg får svi for det uansett. Jeg frykter å legge meg.

Ana trøster meg og. Hun er ikke bare slem. Hun er snill. Hun forstår hvor vondt det er. Trøster meg når jeg har det vondt. Minner meg på hvor bra det blir hvis jeg holder ut. Hvis jeg bare presser meg litt til. Hun visker oppmuntrende ord når jeg vil gi opp.

"Du kommer til å bli så fin som tynn."

Ana fordeler

*kopiert*

1. Du kommer til å bli tynn
2. Du vil ikke lenger se på bilder av modeller, kjendiser osv og ønske at du var like tynn som dem, fordi det kommer du til å bli
3. Du kan ha på deg "tynn" klærne dine igjen
4. Du kommer til å se dødsbra ut uansett hva du har på deg
5. Menn vil synes du er mer attraktiv
6. Du kommer til å føle deg mer selvsikker og fornøyd med livet
7. Du vil se perfekt ut på utsiden, og kan la den indre perfeksjonen din synes
8. Du kommer til å ha fullstendig kontroll over livet ditt, og andre mennesker vil se det.
9. Tykk er en lat, slaskete, grådig og uintelligent person. Tynn er en intelligent og flink person som har kontroll over livet sitt
10. Du kommer til å ha kontroll på sulten din, mens andre er matens slaver
11. Du kommer til å spare penger på å ikke kjøpre mat
12. Du får mer tid. Bare tenk på all den tiden man bruker på å handle, lage mat, spise og rydde vekk? Du kan gjøre andre, morsommere ting
13. Du kommer til å føle deg bedre og mindre trøtt. Bare tenk på all den vekten du slipper å drasse rundt på!
14. Du kommer til å se, og føle beinene dine
15. Du vil være mindre utsatt for en rekke sykdommer. Hjerteinfarks, diabetes osv.
16. Du kan gå i bikini, og være STOLT!
17. Folk vil gratulere deg over hvor mye du har gått ned. De som ikke gjør det, er bare sjalu
18. Du kommer til å bli perfekt, uten alt det ekle fettet som dekker til den du virkelig er
19. Du kommer il å bli lagt merke til, og bli populær
20. Du kan føle deg overlegen. Andre folk lar seg styre av noe så simpelt som mat. Du, derimot, styrer maten.

Jeg er ikke en tilhenger av denne listen. Jeg tror ikke på et fnugg av det som blir sagt i denne lista. Jeg håper virkelig at dere andre der ute også skjønner at det ikke har noe for seg. 

Alt jeg vil akkurat nå er å bli bedre. Men det er sabla vannskelig uten hjelp. Og jeg ber for dere som er i en lignende situasjon som meg. Der dere ikke blir tatt alvorlig nok.