Jada, joda.

Da har jeg tatt den lange taxituren fra Harstad til Tromsø. Me dto personer fra systeme som følge. Og barnesikringen på.

"Vi mener du er verdig en innleggelse Tonje." Det hjalp å høre det. Det gjorde det lettere å akseptere at ja, jeg hadde egentlig rett. Det jeg hylte og skrek etter før. Det var virkelig slik det skulle gå. Men etter jeg hadde hylt og sskrekket mine mangfoldige tårer ga ejg opp. Ingen hørte på, og ingen så mine tårer. De som så dem brydde seg ikke.
Men på samtalen i går med min behandler og en overlege ble vi enige. Det vil nok hjelpe meg om jeg sa ja til en tur til Tromsø.

Hvor lenge er uvist. Jeg har ikke hatt noe annet enn innkommst samtale, og jeg kan ikke la være å undre på hvordan de ser på meg. Hva de tenker om meg. Og hvor lenge "ekspertene" mener jeg trenger denne gangen. Min femte innleggelse. Siden jeg var 17 år har fem innleggelser kommet og gått. Eller fire er gått. En pågår.

Så langt har det vært en del tull. Jeg har i dag byttet rom, for tredje gang. Når jeg kom fikk jeg et rom, så etter å ha lagt litt ting på plass fikk jeg beskjed om at nei. Dette rommet er da vell ikke vasket ? Ta med deg tingene dine til naborommet. Og i formiddag kom R inn til meg. Du skal bare pakke tingene dine inn på naborommet. Det er vasket rundt og det er der du skal være. BLAH! Så var det på nytt og bære ting mellom de to rommene. Fram og tilbake! Hundre og tusen ganger. Jeg er rimelig lei nå, så vi får håpe det er nok.

Det var litt om livet fordtiden. Eller var det masse ? Anyway, hvordan går det me dere da ? Hvordan behandler verden dere ?