God samtale

I dag har jeg hatt samtale med min behandler på dagavdelinga, A. Og han er forsåvidt den eneste jeg slipper inn innimellom. Han har bevist for meg at han både kjenner meg, og tar meg alvorlig. Og at jeg kan stole på han. Værtfall mye mer enn de fleste.

Han får lov til å utfordre meg litt. Presse meg litt. Men det er dødsskummelt. Men jeg tror han klarer å se den usynelige grensa jeg har tegna med melk, bedre enn alle de andre.
Jeg likte samtalen i dag. Men jeg føler at jeg er for sliten til å fortsette slik som jeg gjør. Og i dag har jeg vært ganske dårlig fysisk i tillegg. Diare og oppkast er så ufattelig herlig. Jeg tror jo at det ikke er helt uten grunn, men det får nå bare være. Jeg er i værtfall veldig sliten.

Jeg vil så gjerne bli bedre. Jeg vil så gjerne slutte å gjøre disse aggressive handlingene jeg gjør. For det er ganske aggressivt å skjære seg. Hadde jeg gjort det på noen andre, så hadde jeg fått flere års fengsel. Og det ligger nok mye sinne bak dette. Det er bare det at jeg ikke blir så veldig ofte sint. Jeg blir heller trist, lei meg og fortvilt. Samtalen i dag snakket vi mye om sinne. Og jeg fikk et kjempefint komplimang av A. som jeg jobber med å ta inn til meg. Jeg jobber virkelig knallhardt med å dytte bort alle de negative ordene jeg får når noen gir meg et komplimang. Jeg bet meg nemlig i tungen fra å rope ut ordet "Løgner" Det var min første tanke. "Han lyver. Han sier det bare for å være snill med meg. Han tuller med meg. Han bare lurer meg til å tro på det, slik at han kan le og si; Gikk du virkelig på den ?" Men jeg satt i sikkert ett minutt med munnen igjen. Jeg viste ikke om jeg skulle smile eller gråte. Men til slutt smilte jeg. Og fortalte han om tankene mine når jeg får komplimang.

Men jeg er for sliten nå. Og jeg skulle hatt tid til litt mer. Nå er det snart påske. Så er det utstilling helga etter. Og jeg må være der. Trene med Helix. Passe på. Være flink. Men jeg er så innmari sliten. Jeg orker nesten ingenting. Og det føles ut som jeg har sprunget fem mil når jeg går opp trappa vår. Trappa fra første til andre etasje. Jeg klarer ikke så mye. Og hvis jeg får mímpulser, merker jeg de ikke før de er reagert på. Hvis jeg har mørke tanker, husker jeg dem ikke før jeg våkner opp skrikende av mareritt. Jeg er så altfor altfor sliten nå. Jeg trenger å komme meg litt. Hente meg inn. Sove litt. Og jeg vil begynne med samtaler hos A.

Men så er det min redsel (det er alltid en reddsel), er dette en mulighet ? Er det gjennomførbart ? Og fortjener jeg det ? Fortjener jeg så mye ?