Her kommer det.

Angsten tar meg. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å styre meg. Jeg er redd for a jeg skal gå slik som nå, at de i systemet rundt meg ikke tar meg på alvor, og at jeg en vakker da gikke klarer å styre noe. At jeg skal bli så redd at jeg ikke lenger blir redd. Bare rådvill og full av tanker fra mine mørkeste stunder.

For tiden har angsten meldt sin ankomst. Storslagen entré og hele pakka. Jeg har angst for så mye. Altfor mye. Jeg har angsto for å være alene. Jeg har angst for å ta bussen. Jeg har angst for å gå ute alene. Jeg har angst for hjemturen. Jeg har angst for altfor mye. Jeg har angst for å ikke bli tatt på alvor! Kan noen være så snill å ta meg på alvor ? 

Jeg er redd for å ikke rekke det jeg vil. Jeg er redd for å få avslag når jeg svarer hundre prosent ærlig på hva jeg føler er og vil bli rett for meg. Jeg er redd for å ikke rekke det jeg føler er nødvendig, og dermed måtte utsette alle planene mine et helt nytt år. Jeg vil så gjerne, jeg vil så gjerne.

Er det feil av meg å føle at jeg ikke klarer å gjøre ting alene ? Er det virkelig slik at jeg må bli dårligere og dårligere. At problemene skal få lov å gnage og gnage, å lage flere og flere varige men ? 

Jeg har så mye mer jeg vil skrive, men jeg finner bare ikke ordene akkurat nå.