Tom for ord

Jeg kjenner jeg ikke har tid til alt dette. Jeg har ikke tid til å vente på en plass jeg kan få hjelp, og være på en plass hvor behandlingstiden er på flere månder.

Jeg blir ikke å overleve å gå et år til å ikke gjøre en dritt. Jeg MÅ begynne på skole. Jeg MÅ klare å flytte. Jeg MÅ. Jeg bare MÅ få det til. Det blir å knekke meg helt og fullstendig å ikke få det til.

Så derfor har jeg ikke tid til å stå på venteliste i tre månder, for så å starte på et behandlingsopplegg som tar tre månder. Jeg har ikke tid. Jeg har ikke tid. Jeg har drøye tre månder på meg før jeg er NØDT tilå være flytta. Jeg er nødt for å ha noen sjanse for å komme inn på skole. Åhh, jeg bare klarer ikke alt dette! Det blir så altfor altfor mye.

Skal jeg virkelig klare alle disse følelsene ? Akkurat nå har jeg til sammen 11 sting i ene arma mi. Jeg kutter hvis jeg føler at jeg ikke blir tatt på alvor. Jeg kutter hvis jeg føler meg forlatt. Jeg kutter hvis jeg føler jeg trenger straff. Jeg kutter hvis jeg føler meg glemt. Jeg kutter hvis ting blir for vannskelig.

Nå er maten slått seg mer eller mindre vrang. Jo mer motstand jeg opplever, jo mer går det ut over maten, som jeg jobbet SÅ hardt for å få på plass i en normal rytme. FARSKEN altså ! 

Her kommer det.

Angsten tar meg. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å styre meg. Jeg er redd for a jeg skal gå slik som nå, at de i systemet rundt meg ikke tar meg på alvor, og at jeg en vakker da gikke klarer å styre noe. At jeg skal bli så redd at jeg ikke lenger blir redd. Bare rådvill og full av tanker fra mine mørkeste stunder.

For tiden har angsten meldt sin ankomst. Storslagen entré og hele pakka. Jeg har angst for så mye. Altfor mye. Jeg har angsto for å være alene. Jeg har angst for å ta bussen. Jeg har angst for å gå ute alene. Jeg har angst for hjemturen. Jeg har angst for altfor mye. Jeg har angst for å ikke bli tatt på alvor! Kan noen være så snill å ta meg på alvor ? 

Jeg er redd for å ikke rekke det jeg vil. Jeg er redd for å få avslag når jeg svarer hundre prosent ærlig på hva jeg føler er og vil bli rett for meg. Jeg er redd for å ikke rekke det jeg føler er nødvendig, og dermed måtte utsette alle planene mine et helt nytt år. Jeg vil så gjerne, jeg vil så gjerne.

Er det feil av meg å føle at jeg ikke klarer å gjøre ting alene ? Er det virkelig slik at jeg må bli dårligere og dårligere. At problemene skal få lov å gnage og gnage, å lage flere og flere varige men ? 

Jeg har så mye mer jeg vil skrive, men jeg finner bare ikke ordene akkurat nå.

.....

Jeg tenker ofte som om jeg skulle ha lest en bok. Jeg tenker av og til på det at tankene mine får setninger som passer i en bok. Og disse tankene blir bare forsterket hvis jeg holder på med en god bok akkurat da. Jeg klarer ikke helt sette ord på det nå, kanskje jeg klarer det senere. Men det er som at tankene mine kunne stått på svart hvitt og jeg leser dem som jeg leser en spennende bok. Hei, det var ikke så langt unna sannheten. Eller en lignende forklaring.

Jeg gikk fra sykehuset ned til byen en dag, og smakte på været. Det smakte litt kaldt. Gradene hadde sneglet seg ganske langt forbi null i feil retning. Det var kaldt. Jeg smakte litt mer på luften. Jeg hørte på Maria Mena fra telefonen min. Proppene satt langt inn i ørene mine. Lufta smakte litt søtt også egentlig. Ikke sånn klissete søtt, men sånn type søtt du kan finne i kinamat. Også smakte den sol. Det varte ikke mange minutter etter jeg hadde identifisert solsmaken at sola tittet fram fra de gråe tunge skyene som hang over ene siden av byen. Og på andre var det klar himmel. Jeg var på vei bort fra gåre skyer og til den klare blå himmelen. Jeg kjente en klar smaksforandring i lufta når jeg kom til der den blå himmelen begynte. Det smakte friskt. Som ny frukt. Frukt som er akkurat passe moden, og akkurat passe blanding mellom søtt, surt og syrlig. Alle har forskjellige slike frukter, men min er mango. Jeg merket at jeg smilte når lufta smakte mango.

Etter å ha snovet og stubbet i et tidsrom som føltes som en halv evighet ned den uendelige bakken fra sykehuset til byen, så kom jeg meg da helskinnet ned til byen. Det var blindholke overalt. Jeg var ikke trygg for den livsfarlige isen som lå gjemt unna all snøen før jeg var trygt inne på et av sentrene i byen. Jeg lette meg inn på et spor etter en kafe. Jeg valgte den som bestemor og bestefar er så glade i. De sier den er kjemppekoselig, og at de liker maten der. Mat ja. Kanskje litt mat. Nei, vent. KAFFE! Jeg kjøpte en kaffe, og peilet meg inn på bordet med godsofaen. Jeg dro av meg jakka, la den over en stol. Den hang og dryppa litt. Det snedde da jeg gikk. Dro den nye boka opp av veska og slo meg ned i sofaen og trakkbeina opp på en stol foran meg. Boka i hendene med en ny kopp kaffe rett forann meg. Jeg kjente jeg fikk røde roser i kinnene. En av dagliglivets herligste følelser spør du meg.