Litt tankesnurr

Nå er det lenge siden jeg har postet noe her. Så jeg legger ut litt av det som surrer i hodet mitt nå. Det er foresten surring av en sang som plutselig dukket opp i hodet mitt.

When new thoughts met the old, theres not always peace and quiet.

Sometime there is a storm.

Sometimes its just a pice of bad wheater.

But sometimes ther is the sun, shining through and open skie.

Jeg har det bra og dårlig!

Jeg sliter med å få satt riktige ord til riktig følelse. 

Er det rart ? 

Jeg vil så gjerne at folk skal se meg som menneske og mine behov. 

Er det rart ?

Jeg ligger midt mellom alle følelsene mine. Hele tiden kjemper jeg for å ha det bra og ikke dårlig. Stort sett ender det opp med at jeg har det sånn passe. 

Jeg vil slippe og måtte kjempe for å ha det bra.

Er det rart ?

Jeg har sammenbrudd på kvelden og natta, da er jeg helt alene.

Så kommer lyset, dagen og folk. Da er det litt mindre dårlig, og jeg skyver unna gårsdagens brutale slutt. Jeg tenker at det blir sikkert ikke så ille neste natt. Og ofte blir det ikke d et. Men etter tre netter er ting ofte værre. Eller samme om igjen.

Hvor lenge må jeg gå slik ? Hvor lenge er det mulig å gå slik ? Hvor lenge er det mulig å gå med en spiseforstyrrelse som spiser deg opp innvendig ? Når vil dette ta slutt ? Må jeg virkelig leve med dette resten av livet ?

Jeg er sliten.

På kanten

Jeg sitter på kanten i en travel hverdag.

Jeg sitter helt ytterts. Jeg har ingen konkrete svar.

Jeg sitter her. Mutters alene. De andre er på et annet sted.

De vet hva de vil, de gjør hva de vil.

De andre som drømmer større enn meg.

Jeg drømmer om en fin dag. Bare en dag uten smerte.

Jeg drømmer om en dag uten tanker og impulser.

De drømmer om reiser, livet, familie, lappen, bil og så mange andre mye større ting.

Jeg drømmer om det jeg og, når jeg får lov og tør. 

Jeg drømmer i hemmelighet om å være fantastisk.

Fint dikt <3

LIVET

Merker på sjelen
som sporet etter tårer
jeg ser gjennom huden
på alle livets årer

Våken hver en natt
når alle andre sover
stirrer på tiden
når er livet mitt over?

pulsen slår i brystet
men jeg kjenner ingenting
det går ikke lenger framover
jeg tror det går i ring

skal kampen mot det vonde
kjempes helt alene?
står jeg imot dem alle?
Det kan du ikke mene

Kjære gud der ute
kom, og ta meg med!
hvis jeg kutter dette båndet
og venter, hva vil skje?

Fri meg fra dette livet
jeg klarer ikke lenger
ro i sjel og kropp
det er det jeg vil og trenger

Da prøver vi igjen.

Samfunnet.

Jeg vet ikke lenger.

Nei. Jeg føler meg ikke som en del av samfunnet.

Jeg er blitt en utgift. Ikke en inntekt. Jeg gir ikke lenger.

Jeg tar og tar og tar. Noe jeg ikke vil. Jeg vil ikke ha noe.

Jeg synes ikke det er verdt det lenger.

Det er ikke verdt å streve for å holde fasaden lenger.

Hver dag tenker jeg på det. Jeg tenker på det hver dag.

Ikke har jeg mye kontroll, ikke engang over megselv. 

Er det verdt det da ? 

Det er ingen som kan fortelle meg at det blir å bli verdt det. 

For det er det ingen som vet.

Ingen garanti.

Jeg kontrollere ingenting. Ikke en dritt.

Jeg er en eneste stor ting som vandrer rundt og sårer andre.

Foresaker smerte. Og sorg. Og fortvilelse.

Er det verdt det ? 

Smerte er min fortid, nåtid og framtid.

Jeg kjenner ikke engang megselv igjen. Jeg er borte.

Fortell meg, virkelig; ER DET FOR POKKER VERD DET ?!

-Tonje A. Skjalmar-

Jeg tror ikke at jeg har følt meg slik, noen gang.

Jeg har en ekstremt dårlig dag egentlig.

Impulsene strømmer inn i hodet mitt, og hyler til meg at jeg burde gjøre som de sier. 

Idag har mitt minste tantebarn på 7 år utbrutt til meg når han ga meg en klem rundt hoftene som han bestandig gjør, du er blitt tjukkere. 

Joda, jada. Jeg er ikke blitt tjukkere, heller tvertt imot. Men det sved så innmari. Helt grusomt. Men det er slike ting som får meg til å fortsette slik jeg gjør det nå. Nå er jeg flink. 

Jeg gruer meg også til i morgen. Møtet med alle som har noe å gjøre med min behandling å gjøre. Det er alt fra legen min, til psykiatritjenesten. Pluss jeg og mamma. Jeg liker ikke tanken på å skulle gjøre det. Tanken på at jeg skal sitte å snakket åpent om megselv til de. Alle sammen. På en gang. Også går jeg med denne følelsen av at jeg må holde ting for meg selv. 

For samtalen eller møte eller hva det nå heter skal foregå på følgende måte:

1. Vi skal alle møtes. Sette oss ned og arrangere hvordan vi skal sitte. 

2. Jeg og A. skal ha kontroll på det som skjer.

3. A. skal føre en samtale med meg. Og i denne samtalen skal vi late som at det er gått et år       framover i tid. Og alle andre må bare sitte å høre på. Observere.

Etter dette vet jeg ikke hva som skjer. Men jeg frykter at jeg kommer til å si noe somjeg kommer til å angre på nås A. stiller meg spørsmålet som jeg bare vet kommer. 

"Hvordan ser du deg selv om et år ?"

Min første impuls er å si, 50 kilo lettere. Men jeg vet at det ikke er et svar jeg burde gi. Jeg håper virkelig at jeg ikke sier det. Det drar opp for mange spørsmål jeg ikke vil svare på. Hvordan skal du klare det. Er du begynt ? Gjør du noe dumt ? Spørrelista er altfor lang. 

Huffa meg så lei jeg er

Overskriften minner om en barnesang. Men dette er langt fra en barnesang. Jeg kveles i min egen kropp. Klarer ikke. Stemmen trenger meg ut. Flere ganger daglig nå. Og jeg. Jeg blir verre. Klarer ikke holde hodet over vann. Det er som at stemmen tvinger kroppen min under vann, og jeg må stå å se på at jeg drukner. 

Dette er ikke tiden til en ny nedtur. Jeg skulle jo opp og ut i verden. Begynne på skole. BLI NOE! Og hva skjer nå ? Jeg får konstatert at jeg ikke er en dritt annet en "sykdom". Problemene mine fyller meg, helt og fullstendig. Jeg klarer ikke dette lenger. Livet blir fort tøft, tungt og grusomt. Og DESSUTEN så har jeg ikke kontroll på hva som komme rut av munnen min. Og da, da er det VÆRTFALL ikke noe vits. 

Jeg er trøtt, lei og sliten.