Jeg har gjort mamma syk. Jeg har gjort lillebror bitter. Jeg har gjort søstrenen mine lei. Jeg sprer sykdom, fordervlese og fortvilelse. Jeg håper jeg aldri får komme inni flere liv. Jeg frykter dagen da mitt vakre tantebarn føder en sønn. Jeg frykter at jeg skal forpeste han. Jeg gruer meg til å måtte stå imot mine egene lyster til å dra på besøk til han. Henne. Jeg frykter fristelsen i å dra på sykehuset til henne for å holde han i armene mine. Men jeg må stå imot. Han er så ren og uskyldig og alt som er godt. Jeg er NØDT til å beskytte han fra all den smerten jeg fører med meg.
Hvorfor er jeg her ? Hvorfor har jeg holdt ut ? Hvorfor lever jeg ? Hvorfor stritter jeg imot ?
Hvorfor hvorfor hvorfor ? De rundt meg fortjener bedre.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er her lenger, når alle andre har gitt opp meg ? Dessuten, jeg fortjener ingenting av det gode. Jeg kjenner ikke det gode lenger. Jeg er fylt med hat, smerte og ondskap. Jeg er så sint på megselv som står imot. Hvorfor kan jeg ikke bare kutte dypt nok. Ta nok tabletter. Drikke nok alkohol.
Det er ikke rettferdig. Jeg er for svak til å være syk, men for strek til å være frisk.
Hei.
SvarSlettVet akkurat hva du føler. At man kan være en sånn byrde for alle rundt en? At man skal ha så negativ invirkning, og gi andre syke problemer bare fordi man selv er en dritt? Er hvertfall hva jeg føler. Det er et ork. Men lurer du ikke på, hva som skjer om du engang kutter dypt nok, tar nok piller eller gjør noe annet ekstremt? Vil DET være bra for de rundt deg?
Hei.
SvarSlettJeg tenker ikke på det i øyeblikket. Og får ikke lov til å tenke på det ellers. Stemmen og tankene misshandler meg. Og derfor er jeg tvunget til stillhet.