I dag har jeg hatt samtale, og jeg liker det ikke. Jeg liker det ikke at jeg føler det som at jeg ikke blir hørt. At stemmene og tankene klarer å kamuflere ordene, slik at jeg ikke får fram hvor vannskelig det er å være meg for tiden. Hvor vannskelig det er med mat. Hvor vannskelig det er med impulser.

Æsj, impulsene har jeg ikke kontroll over. De er der. Og jeg kan ikke styre dem. Jeg sitter på rommet, og plutselig har jeg gått til badet og kylt et barberblad i arma, leggen, magen eller rett og slett kroppen. Opps. Det var ikke min skyld, er det første jeg tenker hver gang jeg oppdager det. Hver gang tenker jeg det.

Jeg fikk som vanlig spørsmålet, "Hvordan er det med selvmordstankene ?" Mitt svar; "De er nå der innimellom." "Ja, innimellom ja. Det er det vi også har vurdert. Du er ikke akutt suicidal. Du må nok regne med at du blir utskreven iløptet av uka. Senest slutten av uka. Du har jo så mange tilbud rundt deg hjemme."

Ja, hva faen hjelper tilbudene hjemme når jeg ikke har kontroll ? Hva hvis jeg får suicidal tanker når jeg ikke har kontroll ? Jeg hadde jo for faen ikke vært her om jeg hadde hatt nok med tilbudene jeg har hjemme. Om jeg ikke kan være her, kan de ikke sende meg en annen plass. Ei annen avdeling. Jeg klarer ikke være hjemme. Jeg klarer ikke. Jeg kjenner fortvilelsen tar meg, og tanker om å dra et sikkelig stunt er mye, mye verre nå enn før. Det bråker og buldere i hodet mitt. Og tankene og stemmen vet hvilke knapper de skal trykke på. De bråker og styrer og hyler og roper. Jeg får ikke FRED. Jeg vil ha fred. Jeg trenger fred.
Jeg vet ikke mine arme råd lenger.

I dag har jeg ikke spist en dritt, bortsett fra en bitteliten smågodt godteri. Ikke har jeg fått i meg så mye veske heller. Et par kopper te, litt kakao og noen dråper vann. Jaja. Her i gården er det bare å følge Ana. Det er hun som roper høyest for tiden. Og hun skjærer i ørene mine. Hun forteller meg akkurat hvor stygg og ekkel jeg er. Og smører på. Her er det av med silkehanskene.

Fettet må dø!