Aldri alene

Jeg er aldri alene. Nei, jeg har ofte besøk. Tjukke jenta kommer innimellom. Da fråtser jeg. Jeg spiser og spiser og spiser og spiser. Har ingen bunn. Har ikke noe særlig med bp'er heller, fordi jeg kjenner ikke at jeg blir mett.

Den grådigste kommer også med ujvene mellomrom. Aldri planlagte besøk. Aldri er hun velkommen heller. Drittkjerring. Hun spiser og spiser, så springer hun på do og spyr opp 100 kr. 200 kr. 300 kr. 400 kr. Det fortsetter og fortsetter. Hun tenker ikke på hva det gjør med meg. Som så gjerne vil spare litt av pengene mine. Men det får jeg ikke lov til. Hun bruker dem opp.

Så kommer Ana. Hun er flink å spare. Kjøper bare Pepsi Max, tyggis og kaffe. Hun er den som kan være lengst. Av og til pirker hun bare i maten min. Mens andre ganger er det lov å spise. LITT. Aldri mye. Aldri ! Ana er sta. Hun gnager seg inn i beinmargen min. Biter ordentlig tak, og slipper ikke. Hun er sterk. Mye sterkere enn hun ser ut som. Og hun styrer hendene mine. Skja, gaffelen og kniven. 

Nå, nå er det Ana som har styringa her i gården. Jeg liker henne ikke. Men samtidig beundrer jeg henne. Hun er så tynn og pen. Mens jeg er stor ! Altfor, altfor stor. Ana er sint. Bjeffer til familien min. Jeg bruker mye tid på å be om unnskyldning for henne. Når jeg vet hun ikke hører på. For hun gir blanke f*** i hvordan familien takkler det. Hvordan ordene hennes svir mer enn knivens skarphet. Jeg liker ikke at hun er så slem med dem. Og jeg liker hvertfall ikke alt det hun sier om dem. Ting som; "Se på de ekkle grisene der ! De stapper mat i munnen, og når de er ferdige begynner de på nytt." 

Jeg er for sliten nå. Ana sliter meg ut. Hun meldte sin ankomst for tre dager siden. Dag en. Ikke prøv deg. Spiser du noe, får du svi. Huden skal skrike rødt og doen skal omfanges. Hodet hang lenge over do, for hun tvinger meg til å skylle magen med vann. Og det var ikke nok å gjøre det en gang. Det var flere repitasjoner. 

Dag to. (Altså igår.) Jeg fikk spise med familien min ute på resturang. Jeg kjente gårdigheten ta over. Og jeg fikk svi senere på kvelden. Jeg oppdaget senere at jeg satt i senga, bløende fra foten. 

Dag tre. (I dag.) Jeg fikk ikke spise noe egentlig. Jeg gikk hele dagen. Spiste kun en stripe spagetti på dagen. Drakk kaffe. Brus. Te. Kakao. Men på kvelden sprakk jeg. Jeg bakte kaker. Ja, kakER. To stykker. Eplekake og banankake. Jeg sprakk. Jeg spiste litt røre og spiste to kakaestykker. Det var alt jeg spiste den dagen. Men jeg frykter jeg får svi for det uansett. Jeg frykter å legge meg.

Ana trøster meg og. Hun er ikke bare slem. Hun er snill. Hun forstår hvor vondt det er. Trøster meg når jeg har det vondt. Minner meg på hvor bra det blir hvis jeg holder ut. Hvis jeg bare presser meg litt til. Hun visker oppmuntrende ord når jeg vil gi opp.

"Du kommer til å bli så fin som tynn."