Huffa meg så lei jeg er

Overskriften minner om en barnesang. Men dette er langt fra en barnesang. Jeg kveles i min egen kropp. Klarer ikke. Stemmen trenger meg ut. Flere ganger daglig nå. Og jeg. Jeg blir verre. Klarer ikke holde hodet over vann. Det er som at stemmen tvinger kroppen min under vann, og jeg må stå å se på at jeg drukner. 

Dette er ikke tiden til en ny nedtur. Jeg skulle jo opp og ut i verden. Begynne på skole. BLI NOE! Og hva skjer nå ? Jeg får konstatert at jeg ikke er en dritt annet en "sykdom". Problemene mine fyller meg, helt og fullstendig. Jeg klarer ikke dette lenger. Livet blir fort tøft, tungt og grusomt. Og DESSUTEN så har jeg ikke kontroll på hva som komme rut av munnen min. Og da, da er det VÆRTFALL ikke noe vits. 

Jeg er trøtt, lei og sliten.

Innlagt, snart utskreven

Da er det ut. Takk og farvell verden. Jeg vet ikke. Håpet brister og alt falmer. Tankee og stemmen regjerer. Alt er kaos. Og jeg fortjener hver eneste negative tanke, hver eneste negativt ord. Hver eneste negativt blikk.

Alt er er kaos. Klarer ikke sammle tankene. De bare er der. Og vokser seg sterkere og sterker.

Ana er min eneste venn. Hun hjelper meg på bena. Holder hodet mitt oppe. Unna mat. Med henne er jeg aldri alene. Og det liker jeg egentlig. Hun kommer til å følge meg inn i døden. Da er jeg værtfall ikke alene.

Innlagt, snart utskreven.

I dag har jeg hatt samtale, og jeg liker det ikke. Jeg liker det ikke at jeg føler det som at jeg ikke blir hørt. At stemmene og tankene klarer å kamuflere ordene, slik at jeg ikke får fram hvor vannskelig det er å være meg for tiden. Hvor vannskelig det er med mat. Hvor vannskelig det er med impulser.

Æsj, impulsene har jeg ikke kontroll over. De er der. Og jeg kan ikke styre dem. Jeg sitter på rommet, og plutselig har jeg gått til badet og kylt et barberblad i arma, leggen, magen eller rett og slett kroppen. Opps. Det var ikke min skyld, er det første jeg tenker hver gang jeg oppdager det. Hver gang tenker jeg det.

Jeg fikk som vanlig spørsmålet, "Hvordan er det med selvmordstankene ?" Mitt svar; "De er nå der innimellom." "Ja, innimellom ja. Det er det vi også har vurdert. Du er ikke akutt suicidal. Du må nok regne med at du blir utskreven iløptet av uka. Senest slutten av uka. Du har jo så mange tilbud rundt deg hjemme."

Ja, hva faen hjelper tilbudene hjemme når jeg ikke har kontroll ? Hva hvis jeg får suicidal tanker når jeg ikke har kontroll ? Jeg hadde jo for faen ikke vært her om jeg hadde hatt nok med tilbudene jeg har hjemme. Om jeg ikke kan være her, kan de ikke sende meg en annen plass. Ei annen avdeling. Jeg klarer ikke være hjemme. Jeg klarer ikke. Jeg kjenner fortvilelsen tar meg, og tanker om å dra et sikkelig stunt er mye, mye verre nå enn før. Det bråker og buldere i hodet mitt. Og tankene og stemmen vet hvilke knapper de skal trykke på. De bråker og styrer og hyler og roper. Jeg får ikke FRED. Jeg vil ha fred. Jeg trenger fred.
Jeg vet ikke mine arme råd lenger.

I dag har jeg ikke spist en dritt, bortsett fra en bitteliten smågodt godteri. Ikke har jeg fått i meg så mye veske heller. Et par kopper te, litt kakao og noen dråper vann. Jaja. Her i gården er det bare å følge Ana. Det er hun som roper høyest for tiden. Og hun skjærer i ørene mine. Hun forteller meg akkurat hvor stygg og ekkel jeg er. Og smører på. Her er det av med silkehanskene.

Fettet må dø!

Matmatmatmat

Jeg er så innmari lei. Jeg klarer ikke få ro i kroppen pga at jeg er så lei. Jeg er for tiden på Åsgård og jada. Jeg kom vel mer eller mindre natt til fredag og jeg har en ekkel følelse at de ikke blir å ta meg seriøst denne gangen heller.

Så her går jeg. Spisper og spiser. Blir feitere og feitere. Spyr og røyker. Røyker og spyr. Tankene sprenger snart hodet mitt. Jeg er overbevist om at det vises. Det må da snart vises ? Stemmen sniker seg inn i tankene og jeg blir usikker på om det er tankene min eller stemmen.

Tanker/stemmen lyder sint. Du er ikke verdig alt dette. Du fortjener slettes ikke mat. DU fortjener straff fordi du er et så svakt menneske som gir opp trangen til å stappe i hullet ditt. DU blir bare feitere og feitere. Stygga. Ja, stygg det er du. VIrkelig. Og værtfall siden du er så feit. SKjær av deg en bit av magen din. Nei, ta foten. Armen kanskje, men gjør noe. Ikke bare sitt der og la kroppen fylles med mat og dritt. Du fyller deg så mye at doet renner over. Det er så mye mat du spiser. Det blir fult i do. SKAM DEG. DU er et USSELT menneske og fortjener INGENTING ! Bare smerte.

Du er så jævla dum som ikke fatter at de ikke tar deg alvorlig. Det er ingenting galt med deg. Det sørger jeg for at de tror. Det er du som er svak og sladrer på meg. Sladrer om meg. Sladrekjærring.

Det har aldri vært så høyt og bråkete i hodet mitt som nå.

Det stemmer rett og slett ikke

Jeg har flere ganger fått høre (tror jeg hertfall da, siden jeg bare har hatt korte innleggleser, og jeg er rimelig sikker på at det er tillfellet at værtfall en person har sagt det til meg) at jeg blir værre iløpet av innleggelsen. Jeg virker dårligere enn da jeg kom. Før jeg kom. Ja, you get the picture.

Men det stemmer bare ikke. Problemet mitt er tat min "sykdom" er min. Jeg har veldig problemer med å dele den med noen. Og spesielt fremmende. Så, etterhvert når jeg begynner å kjenne de fremmede, DA kan jeg begynne å åpne meg. DA kan jeg begynne å slippe ut litt av det vonde. DA kan jeg begynne å vise hvordan jeg egentlig har det. Altså nei, jeg blir ikke værre av å være innlagt. Det jeg blir værre av er at jeg blir kasta ut på gata med en og samme gang jeg åpner meg.

Bah.

Jada, joda.

Da har jeg tatt den lange taxituren fra Harstad til Tromsø. Me dto personer fra systeme som følge. Og barnesikringen på.

"Vi mener du er verdig en innleggelse Tonje." Det hjalp å høre det. Det gjorde det lettere å akseptere at ja, jeg hadde egentlig rett. Det jeg hylte og skrek etter før. Det var virkelig slik det skulle gå. Men etter jeg hadde hylt og sskrekket mine mangfoldige tårer ga ejg opp. Ingen hørte på, og ingen så mine tårer. De som så dem brydde seg ikke.
Men på samtalen i går med min behandler og en overlege ble vi enige. Det vil nok hjelpe meg om jeg sa ja til en tur til Tromsø.

Hvor lenge er uvist. Jeg har ikke hatt noe annet enn innkommst samtale, og jeg kan ikke la være å undre på hvordan de ser på meg. Hva de tenker om meg. Og hvor lenge "ekspertene" mener jeg trenger denne gangen. Min femte innleggelse. Siden jeg var 17 år har fem innleggelser kommet og gått. Eller fire er gått. En pågår.

Så langt har det vært en del tull. Jeg har i dag byttet rom, for tredje gang. Når jeg kom fikk jeg et rom, så etter å ha lagt litt ting på plass fikk jeg beskjed om at nei. Dette rommet er da vell ikke vasket ? Ta med deg tingene dine til naborommet. Og i formiddag kom R inn til meg. Du skal bare pakke tingene dine inn på naborommet. Det er vasket rundt og det er der du skal være. BLAH! Så var det på nytt og bære ting mellom de to rommene. Fram og tilbake! Hundre og tusen ganger. Jeg er rimelig lei nå, så vi får håpe det er nok.

Det var litt om livet fordtiden. Eller var det masse ? Anyway, hvordan går det me dere da ? Hvordan behandler verden dere ?

Er Ana venn eller fiende ?

I dag gikk jeg hele dagen uten mat. Hele. Helt til. Jeg hadde et sekund med  "megselv" og bestemte meg for å kjøpe salat og rundstykke på butikken. Og når jeg kom til butikken, så tok helsikes grådigheten kontroll. Da jeg kom hjem var jeg paralysert. Slukte i meg en stor salat, en stor pose ostepopp, en halv liter Litago og over en liter Pepsi Max. Jeg stablet meg på beina og opp på badet. Jeg var så kvalm at jeg klarte ikke stå i ro.

Nå har Ana tatt over igjen. Hun sitter og hyler til meg. Skriker at jeg kommer til å få svi. Hvordan kan jeg være så svak ? Jeg er tjukk og stygg. Også holder jeg på som det her ? Nei, Ana har tatt kontrollen nå. Og nå er jeg bannlyst. Jeg får ikke lov å styre lenger. Ikke noen ting. Jeg frykter natten, for marerittene er så skummle. Vemmelige. Jeg er over 30 kilo overvekt. På ordentlig. Ikke anorektisk i det hele og det store. Overspiser'n har fått herske fra første stund. Men dette er ikke hennes år. Hun er bannlyst. Og Ana sier hun skal passe på meg nå. Hun sier jeg er trygg. Så lenge jeg gjør som hun sier. Følger hennes regler.

I morgen skal min behandler være med på en samtale med meg. Sammen med overlegen.

Jeg vet at Ana er en fiende. Egentlig. Men hun er utspekulert og veldig slu. Og av og til virker det så logisk. Så jævla pokkers logisk. 

Pokker å!